“Ringeakt ikke profetisk tale, men prøv alt,” formaner apostelen Paulus sine lesere og dermed oss. Hvordan skal vi prøve de mange profetiene om ting som skal skje i vår tid og i vårt land?

- Store ting skal skje i Norge og Norden! Dette er budskapet flere mennesker fra ulike steder og land har kommet med i løpet av det siste året, skrev Misjonstidende i mai i år i et intervju med førsteamanuensis Ove Conrad Hanssen på Misjonshøyskolen i Stavanger. At det har kommet en rekke slike profetier om vekkelse i Norge, burde ikke være ukjent for noen av Visjons lesere. Vi har gjengitt noen av dem, og leserne kjenner sikkert til langt flere enn de vi har hatt på trykk.

Profetiene om vekkelse har ført til kommentarer også i organer som vanligvis ikke har beskjeftiget seg så mye med slikt. I det følgende vil jeg referere flere avsnitt fra en lederartikkel i Budbæreren fordi den på en sympatisk måte uttrykker det mange skriver og tenker om profeti i vår tid, men som jeg finner høyst utilfredsstillende som veiledning. Det følgende er ikke ment som en uttømmende utredning om profetisk tale, men tar opp enkelte sider av saken.

Prøv alt – men hvordan?

“Den siste tiden har det fra flere hold blitt profetert om at det skal komme en stor vekkelse over Norge,” skriver Budbæreren. “Noen finner det oppsiktsvekkende at mange av disse profetiene ser ut til å ha oppstått uavhengig av hverandre. Betyr dette at vi virkelig står overfor en norsk vekkelse som vil få betydning for hele Norden? For det første kan vi slå fast: Ingen kristne ville selvfølgelig ha noe imot at dette skjedde. Men det betyr ikke at man uten videre fester all tiltro til slike profetier.”

Det høres lovende ut – inkludert den siste setningen. Profeti skal testes før en fester tiltro til den. Det er nettopp i forbindelse med profetisk tale Paulus formaner oss til å prøve alt og holde fast på det gode (1 Tess 5,20-21). Korinterne får lignende beskjed (1 Kor 15,29). Og som om det ikke skulle holde, finnes det en rekke advarsler mot falske profeter (Matt 7,15ff; 1 Joh 4,1ff oa.).

Det viktige spørsmålet blir hvilket eller hvilke kriterier som skal brukes for å avgjøre hva som er av Gud, og hva som ikke er det. Budbæreren har funnet sin løsning: “Bibelen gir oss en enkel metode for å prøve en profeti: “Når en profet taler i Herrens navn, og det han sier ikke skjer og ikke går i oppfyllelse, da er det ikke et ord fra Herren. Det er profeten selv som har vært frekk nok til å tale, og da skal du ikke være redd for ham” (5 Mos 18,22).”

Det avgjørende kriterium er altså om profetien går i oppfyllelse eller ikke.

“Tiden alene” – er det alt?

Og her er den to ganger gjentatte konklusjonen (mine uthevelser): “Vi vil ikke påstå at profetiene som gjelder Norge ikke vil slå til. Tiden alene vil vise om dette er fra Herren, eller om det er fra vår egen velmente fantasi. … Godtroenhet er ikke tegn på åndelighet. Og motsatt: Sindighet og sunn skepsis er ikke ensbetydende med å stå Guds Ånd imot. Så får tiden vise om det kommer en folkevekkelse over Norge eller ikke.”

Budbæreren har selvsagt rett hvis det ene verset i 5. Mosebok 18,22 kan isoleres og brukes som det ene kriterium. Da er det bare tiden som kan vise om profetien er av Gud. Våger vi å ta med oss litt av sammenhengen, finner vi i tillegg at om tiden viser at budskapet ikke er fra Gud, får det alvorlige konsekvenser for profeten: “Men våger en profet å tale noe i mitt navn som jeg ikke har befalt ham, eller taler han i andre guders navn, da skal den profeten dø” (5 Mos 18,20). Akkurat den konsekvensen trekker ikke den siterte lederartikkelen.

Men la oss se litt nærmere på “tiden alene”-kriteriet. Hva fører det til når vi hører profetisk tale? Vi kan registrere det som sies, men det eneste vi vet, er at vi ingenting vet! For ingen kan vite før den eventuelt har gått i oppfyllelse – eller ikke. Budbæreren sier med rette at profetenes fremste oppgave “var å tale inn i sin samtid, og kalle folk til å leve rett”. Men med bladets eget kriterium mister det profetiske ordet enhver betydning for mottakernes her og nå. Vi kan like godt pakke det fint inn og putte det i fryseboksen. Så kan vi tine det opp igjen hvis det ordet talte om, skjer – og kanskje si: “Var det ikke det vi hørte om for ti år siden? Interessant!”

Med et så passivt forhold til budskapene, blir det vanskelig å forstå Det nye testamentes sterke vekt på det profetiske. “Ringeakt ikke profetisk tale” (1 Tess 5,20); “Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk!” (1 Kor 14,1b). Og hvordan kan det profetiske ord bli til formaning, trøst og oppbyggelse for menigheten (1 Kor 14,3-4) når ingen på lange tider kan vite om det er fra Gud?

Den passive holdningen er enn vanskeligere å forene med den betydning det profetiske tydelig hadde for de fromme i bibelsk tid. Når det gjelder den gamle pakts hellige, er det nok å minne om det fantastiske Hebreerne 11. De første kristne reagerte på et budskap fra profeten Agabus om hungersnød ved å starte innsamlingen til de nødlidende straks (Apg 11,28-30). De burde selvsagt ventet til tiden fikk vise om ordet var fra Gud og hungersnøden inntraff. Men det gjorde de ikke

Den kalde krigen – eller Guds Ånd?

Budbæreren har en utfordrende illustrasjon på det bladet mener er en falsk profeti: “Det er ikke første gang det er kommet bølger av profetier som synes å bekrefte hverandre og som gjelder Norge. Mange vil f. eks. huske at det var en rekke sterke profetiske budskap som omhandlet kommunistenes framgang i Norge og Europa for 20-30 år siden. Personlig husker jeg profetier som beskrev Sovjets invasjon i Finnmark og Øst-Tysklands overtakelse av Vest-Tyskland(!). I ettertid er det ikke vanskelig å se at profetienes kilde heller var den kalde krigen enn Guds Ånd.”

Jeg snakket med Ole Fredrik Steen som var dypt involvert i det som skjedde den gangen. Han ledet en gruppe som på grunnlag av profetiene dro til Finnmark og advarte de kristne og kalte dem inn i bønn og faste for å unngå en invasjon. “Da vi kom tilbake en del uker senere,” fortsetter Steen, “hadde en tsjekkisk general hoppet av og overlevert dokumentene i vest slik at det ingen invasjon ble. Men forut for det gikk bønn og faste.”

Invasjonen kom altså ikke. Betyr det at Steen og andre med ham var falske profeter, at profetienes kilde var den kalde krigen, ikke Guds Ånd? Hvis kriteriet fra 1. Mosebok 18,22 skal gjøres gjeldende isolert, tok Steen en veldig risiko ved å be Gud berge oss fra invasjon. Det blir nesten som å be om å bli avslørt som falsk profet.

Jordskjelvet som uteble

Gerald Coates, lederen for Pioneer People i Storbritannia, har også av noen blitt gitt merkelappen falsk profet, ikke minst fordi han skal ha profetert om et jordskjelv som skulle ramme et bestemt strøk av New Zealand. I et intervju i Compass nylig forteller Coates sin versjon av det som skjedde.

Han var i New Zealand i 1990 sammen med Noel Richards og noe andre. De overnattet blant annet ved en innsjø. En morgen ble Coates værende på rommet sitt mens de andre gikk til frokost. “Jeg satt på sengen og åpnet Skriften. Jeg gikk til Amos, en bok jeg aldri hadde prekt over eller brukt mye oppmerksomhet på. Jeg leste det første verset av det første kapitlet: “De ord som Amos, en av hyrdene fra Tekoa, mottok i sine syner om Israel. Det var i de dager da Ussia var konge i Juda, og Jeroboam, Joas sønn, konge i Israel, to år før jordskjelvet.”

Da han leste de siste ordene, skjedde det: “Plutselig fikk jeg krampetrekninger. Jeg kastet meg på sengen og gråt og gråt. Det var fullstendig uventet. Etter en stund vasket jeg ansiktet og hendene, tok meg sammen og hilste gruppen velkommen tilbake fra frokosten.”

Gruppen fortsatte til en rekke andre steder i New Zealand. Den eneste Coates delte opplevelsen på motellrommet med, var Richards. “Den siste kvelden så vi på fjernsyn hjemme hos Dave og Dale Garrett da programmet plutselig handlet om hva en skulle gjøre i tilfelle jordskjelv. Nonchalant spurte jeg om det var noe de opplevde regelmessig, og fikk høre at det ikke skjedde ofte. Der hadde ikke vært noe stort jordskjelv med tap av liv på over 50 år.”

“En person forklarte at der var frykt for et stort jordskjelv rundt Taupo-sjøen. Jeg spurte Noel om navnet på innsjøen der vi hadde vært. “Taupo,” svarte han. De samme krampetrekningene kom over meg igjen – noe som både forbauset de andre i rommet og gjorde dem forlegne. Så den kvelden følte jeg at jeg skulle dele opplevelsen min med en liten gruppe av ledere. Det ble en følelsesladet og krevende kveld for oss alle. Jeg la det foran dem for at de skulle bedømme og vurdere det.”

Det gikk to år, så fikk Coates melding fra en kristen leder som kjente til profetien, om at myndighetene nøye overvåket den oppblussende vulkanske aktiviteten rundt Lake Taupo. Røde Kors og politiet var alarmert og de fryktet at nå kom “det store” skjelvet. “Det ble en vanskelig tid for meg,” forteller Coates. “Hvis jeg ba at Gud måtte oppfylle sitt ord, ville millioner av tonn med vann fosse ut av Taupo-sjøen og fullstendig ødelegge hver eneste by og landsby der flommen for frem. Men hvis jeg ba at Gud måtte være nådig, ville jeg bli kalt en falsk profet.”

Likevel ba han og hundrevis av andre om nåde fra Gud. Etter en tid stilnet den vulkanske aktiviteten og ble borte, og beredskapstiltakene ble avsluttet. “Folk får trekke sine egne konklusjoner,” sier Gerald Coates. Igjen: Hvis kriteriet fra 1. Mosebok 18,22 kan brukes isolert, må jordskjelvprofetien være “ikke et ord fra Herren” , men noe “profeten selv … har vært frekk nok til å tale”.

En Gud som kan “vende om og angre”

Invasjonshistorien og jordskjelvhistorien minner meg om en mann som het Jonas. Han var i følge Bibelen profet (2 Kong 14,25), i følge Bibelen var det Herrens ord som kom til ham (Jon 1,1). Han skulle forkynne dom over verdensbyen Ninive. Da han endelig kom så langt, heter det: “Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.” (Jon 3,4).

Gikk det i oppfyllelse? Nei da. Kongen ropte folket til faste og omvendelse: “Hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.” Resultatet? “Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.” (Jon 3,9-10).

Var Jonas en falsk profet?

“Gjennom bønn eller faste kan vi forhindre eller utsette tingene,” sier Ole Fredrik Steen i forbindelse med invasjonsprofetiene.

Kanskje vi kan trekke de første konklusjonene nå? Kriteriet i 1. Mosebok 18 kan ikke brukes mekanisk – fordi vi har å gjøre med en Gud som kan angre! Det henger igjen sammen med at de fleste profetier er betingede. De går ikke bokstavelig talt i oppfyllelse uansett hvordan mottakerne av ordene reagerer.

Kall til å søke Gud i bot og bønn

Jonashistorien er spesielt interessant her. Det nevnes aldri i boken at dommen er betinget og vil bli trukket tilbake om folket i Ninive vender om. Jonas blir skuffet fordi Gud ikke ødelegger byen. Men han kjenner Gud så godt at han kan si at han flyktet fordi han var redd nettopp det skulle skje! “For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde” (Jon 4,2b). Når han fremdeles sutrer over Ninives frelse, irettesetter Gud ham slik: “Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr!” (Jon 4,11).

Våger vi oss til å generalisere, tør vi si at de aller fleste profetiene i gammeltestamentlig tid er kall til omvendelse, til anger og bot, til ydmykelse! De aller fleste profetiene i nytestamentlig tid er kall til bønn! De viser på godt og vondt det som kan skje – og kaller oss til å søke Guds åsyn. “Et stupebrett til et basseng av bønn,” har Marc A. Dupont kalt det noen ganger. De er ikke gitt primært til informasjon som gjør at vi kan si “i ettertid” – “aha, var det ikke det vi hørte noe om for 10 år siden?” – men for å trekke oss inn til Guds hjerte og inn i hans vilje her og nå.

Fra den gamle til den nye pakt

Kanskje den største årsaken til at mange kristne mennesker får vanskeligheter med holdningen til det profetiske, er at de ikke har sett at der ikke bare er linjer og likheter mellom den gamle og den nye pakt, men også vesentlige forskjeller når det gjelder det profetiskes plass og autoritet.

Den forskjellen de fleste har lagt merke til, kanskje spesielt i såkalte karismatiske kretser, er hvordan det profetiske ikke lenger er forbeholdt noen få, men nesten blir et kjennetegn på hele menigheten. Profetiene går i oppfyllelse. “Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord” (Apg 2,17-18).

Selv tror jeg Det nye testamente opererer med minst tre “nivåer”. Alle kristne kan, når Ånden ser det er gagnlig (1 Kor 12,7), få være kanal for åpenbarelse: profetiske ord, syner og drømmer – helt i pakt med løftet Peter siterte på pinsedag i Jerusalem. Noen blir brukt oftere og mer regelmessig, “har en profetiske gave” (Rom 12,6) slik det var med Filips døtre, de “fire profeterende jomfruer” (Apg 21,9). Et mindre antall gis av den oppstandne til menigheten som profeter (Apg 21,10; Ef 4,11).

Mike Bickle har i sin utmerkede bok om Den profetiske tjeneste (norsk utgave: Prokla-Media, 1998) en firedeling: enkel profeti, profetisk gave, profetisk tjeneste og profetembete (side 166-7). Jeg har ingen vanskeligheter med den.

Nytestamentlige profeter er ikke apostler

Det som imidlertid er langt viktigere for vår sammenheng i denne artikkelen, er at der er forskjell på den autoritet profetene hadde i den gamle pakt, og den de har i den nye. Den amerikanske teologen Wayne Grudem gjorde med sin doktoravhandling i 1982, og senere for et bredere publikum gjennom boken The Gift of Prophecy in the New Testament and Today (Kingsway, Eastbourne, UK 1988 og nyutgave i 1997), et pionerarbeid som de fleste senere forfattere har kunnet bygge videre på.

Grudems bok er omfattende. Men det er noe av en hovedsak for ham å vise tydelig at de gammeltestamentlige profeter taler “selve ordene fra Gud”. De kunne altså med rette si: “Så sier Herren”, og gjøre det med guddommelig autoritet. Vi ser aldri i Det gamle testamente at Guds folk oppfordres til å prøve de enkelte budskap. De skal skille mellom ekte og falske profeter, men ikke veie hvert enkelt budskap fra en profet. Enten er du en Herrens profet, eller så er du det ikke.

Ikke slik i Det nye testamente. Der skal det fremdeles skilles mellom ekte og falske profeter (Matt 7,15; 1 Joh 4,1). Men oppfordringene til å prøve alt (1 Tess 5,20; 1 Kor 14,29), gjelder budskap fra “ekte” profeter, troende medlemmer av den kristne menighet. Det er deres profetier som skal testes. Med andre ord: De kan ta feil! De taler ikke “selve ordene fra Gud”, for å holde oss til Grudems måte å si det på. De taler inntrykk og tanker Guds Ånd har lagt ned i dem. (Vi råder derfor folk fra å bruke “så sier Herren” og lignende formuleringer. Hvis det er fra Herren, tror vi at de det gjelder vil kjenne det igjen enten de tar imot det eller avviser det). Det er de grunnleggende apostler som har overtatt noe av den samme autoritet som de gammeltestamentlige profeter hadde.

Mike Bickle er langt på vei enig med Grudem. Men han vil nok i enkelte tilfeller gå lenger enn Grudem (mine uthevelser): “Generelt sett er den profetiske gaven i Det nye testamente spredt til hele legemet av troende. Likevel er der mennesker som Gud reiser opp og gir spesielle gaver. Selv om salvelsen over slike mennesker synes å være lik den de gammeltestamentlige profetene hadde – det vil si at de får direkte og udiskutabel åpenbaring – må de selv og de som hører dem, huske at de er nytestamentlige profeter. De tar feil, de må korrigeres, og de er underordnet Kristi legeme” (side 143).

På frukten skal dere kjenne dem

Som nytestamentlige menigheter sitter vi igjen med to oppgaver: 1) skille mellom ekte og falske profeter, 2) prøve de profetiske ord og budskap vi tar imot. Lederartikkelen vi refererte til fra Budbæreren, blander sammen de to oppgavene på samme måte som den ikke skjelner mellom den gamle og nye pakt.

Vi kan ikke ta lett på den første oppgaven. I tillegg til advarslene vi alt har nevnt i denne artikkelen, kan vi ta med Matteus 24,11+24. Og i Åpenbaringsboken får vi høre at de falske profeters virksomhet skal toppe seg i en skikkelse som kalles “den falske profeten” (16,13; 19,20; 20,10). Advarslene mot falske profeter viser for øvrig at der må finnes ekte profeter. Der er ingen vits i å advare mot falske penger der ingen ekte finnes.

Å skille mellom profeter er ikke poenget i denne artikkelen. Men der finnes klare nytestamentlige kriterier – bekjennelse av Jesus som Messias kommet i kjød og som Guds Sønn (1 Joh 4,1-3+15), frukten (Matt 7,15-23). Hvilken frukt skal vi da se etter? Jeg tror John Stott har rett når han hevder at vi må prøve både profetens budskap og hans liv og hans innflytelse. Den avgjørende testen for budskapet er om hans ord stemmer med det apostoliske ord – og om det har sitt sentrum der apostlene hadde sitt.

Profetens liv og innflytelse avslører ham. Forenklet nå: Er det Åndens frukt som vokser på ham og i hans eller hennes fotspor blant mennesker? Drives andre inn til Guds Sønn og hans verk for oss, inn i bønn, inn i bot – og ut til tjeneste med ny frimodighet og kraft?

Profetiene om vekkelse i Norge

Selvsagt må de profetiske ord og budskap prøves på mye av de samme kriteriene. Gud motsier ikke seg selv, så all åpenbaring som kommer i strid med Skriften hører ikke med til det gode vi skal holde fast på (1 Tess 5,21). Siden profetien er en Åndens åpenbaring, må den være med å bekjenne og herliggjøre Jesus (1 Kor 12,3; Joh 16,14).

Men der er budskap som vi ikke kan prøve på Skriften. Som Gerald Coates sier: Han kunne ikke prøve sitt budskap om jordskjelvet på Skriften. For der står ikke mye om New Zealand der. Så vidt jeg vet, står det ikke så mye om eventuell sovjetisk invasjon i Finnmark heller. Men jeg ser noe ved begge disse situasjonene som jeg vil kalle god frukt. De drev mennesker inn i bønn og avhengighet av Gud.

Så har vi gått runden og er tilbake til profetiene om vekkelse i Norge. Kan vi bevise at dette er ekte budskap fra Gud? Nei, selvsagt ikke. Men de er i overensstemmelse med Guds frelsesvilje (1 Tim 2,4).

Og: “Dette [vekkelse] er budskapet flere mennesker fra ulike steder og land har kommet med i løpet av det siste året,” skrev altså Misjonstidende. Og det er det – fra langt flere enn de som nevnes der. “Noen finner det oppsiktsvekkende at mange av disse profetiene ser ut til å ha oppstått uavhengig av hverandre,” skrev Budbæreren. Ja, noen av oss gjør det. Vi vet at profeti og ønsketenkning lett kan forveksles, spesielt hvis den som profeterer er sterkt følelsesmessig involvert. Men her kommer mennesker som nesten aldri har hørt om Norge før, med samme budskap.

Kanskje det viktigste likevel er det som vokser frem i fotsporene på de profetiske budskapene: En ny innvielse og en bønneiver og utholdenhet som de fleste av oss aldri har sett maken til før. Har det hendt noen gang før at så mange mennesker i Norge og utenfor har bedt samdrektig til Gud om vekkelse over landet vårt?

Siterte artikler:

Per Eriksen: Profetier om vekkelse. (Leder i Budbæreren, 28. juni 1998)
Liv Huse Olsen: Ny landsomfattende vekkelse i Norge? (Misjonstidende, mai 1998)
Standing in the Fire (Compass, Summer 1998)

Trykt i Visjon nr. 8, 1998

Tags: profeter, profeti