23
mai

«Ikledd kraft fra det høye” – 2

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

«Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører,» sa Peter på pinsedag. (Ap.gj. 2,32-33).

Vi så i går at Peter hevdet med Joelsprofetien i hånd at de siste dager er begynt og at kjennetegnet på den nye tid er at Gud utgyter sin Ånd over alle mennesker, at Ånden er der for alle troende. Vi så også at der Guds Ånd er virksom gjennom menigheten, gjennom disiplene, der skjer det noe sansbart. Det gjelder «dette, som dere nå både ser og hører».

Vi ønsker å tilhøre menigheter som har gjennomslagskraft i verden. Vi vil ikke tilhøre en kirke som er totalt uinteressant, en kirke hvis liv og budskap er «revnende likegyldig». Apostlenes gjerninger skildrer en kirke med gjennomslagskraft.

Nå er der en del teologer, lege og lærde, som sier at vi ikke kan bygge noen lære på en historisk beskrivelse som Apostlenes gjerninger. Jeg er ikke uten videre enige med dem i det. Men la gå. Paulusbrevene er i alle fall egnet for lære. Kanskje vi kan gå med på akkurat nå å si at Paulusbrevene gir oss læren og at Apostlenes gjerninger er bildeboken som illustrerer læren omsatt i liv? Det betyr i alle fall to ting: Vi må ikke tolke brevene slik at det blir umulig å få virkeligheten skildret i Apostlenes gjerninger til å passe inn, og der brevene ikke gir oss stoff nok til å forstå hvordan læren skal omsettes i praksis, må vi kunne lete etter eksempler i Apostlenes gjerninger som viser oss hvordan det en gang ble gjort.

Men jeg vil begynne et annet sted. Den kristne menighet befinner seg stadig i to hovedsituasjoner. For det første: Den er samlet. Vi kan kalle det til møter eller gudstjenester eller for den saks skyld stevner. For det annet: I neste øyeblikk er den spredt. Eller for å bruke et mer bibelsk ord: Den er sendt. Skjer det ordnet, kaller vi det evangelisering eller misjon. Men det er samme sak også når menighetens medlemmer er spredt ute i hverdagen med kallet til å være Jesu vitner.

Til begge disse situasjonene har Jesus knyttet spesielle løfter. Når menigheten er samlet, heter det: «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18,20). Når den er spredt, ute i misjon, heter det: «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» (Matt. 28,19).

Der er neppe tvil om at løftene er knyttet til Den Hellige Ånd. Det er ved sin Ånd Jesus kommer og er midt blant oss. Der er ved Ånden han følger den kristne menighet i misjon. I avskjedstalen til disiplene sa Jesus: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.» (Joh. 14,18). Og der ser vi at det er nøye knyttet til løftene om sannhetens Ånd, talsman¬nen. Den Hellige Ånd representerer Jesus i oss, iblant oss og med oss.

Hva kan vi forvente når Jesus er med oss? Paulusbrevene har lite å si oss direkte om misjon. Men vi får glimt av Paulus egen virksomhet. Han minner korintermenigheten om hvordan det var da han kom til byen deres. «Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.» (1. Kor. 2,3-5).

Han ville ikke vite av noe annet blant korinterne enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Han skriver mye om ordet om korset. Han avstår fra ytre effekter og retoriske kunster. Men han bruker ikke bare ord. Han lener seg også til noe han kaller «Ånds og krafts bevis» og «Guds kraft».

Hva mener han med det? Studiebibelen sier at ordet «bevis» og det tilsvarende verb brukes i profan gresk «for det å føre bevis for en sak enten ved argumenter, ved demonstrasjon eller ved dokumentasjon. Den jødisk-egyptiske filosofen Filo brukte apodeixis om bevis ved hjelp av tegn og undere. I Det Nye Testamente bruker Paulus ordet på denne måte i 1. Kor. 2:4. … Evangeliets sannhet og ekthet er bevist ved den åndskraft og de tegn som fulgte den apostoliske forkynnelse.» (Bind V, s. 164-165).

At dette er en rett forståelse, bevitner Paulus selv når han senere kommer tilbake til saken. «En apostels tegn ble iallfall gjort blant dere med all utholdenhet, både ved tegn og under og kraftige gjerninger.» (2. Kor. 12,12).

Dette skulle gi en antydning om at der vitnet eller misjonæren går ut, ikke i tillit til egen styrke, men til Åndens kraft, der er det fremdeles vitnet som taler, men på samme tid er Ånden og dermed kraften virksom og gir sine sansbare bevis. Går vi til bildeboken, til Apostlenes gjerninger, finner vi ikke slike tegn, under og kraftige gjerninger i avsnittet om Paulus opphold i Korint. Men fra Ikonium har vi en interessant notis: «De talte frimodig i Herren, som gav sitt eget nådesord vitnesbyrd, idet han lot tegn og under skje ved deres hender.» (14,3). Og det er typisk for store deler av de bilder vi har fra den første generasjons misjonsvirksomhet.

Nå finnes det teologer som vil knytte dette eksklusivt til de tolv eller tretten apostlene siden Paulus taler om «en apostels tegn». Men gjør vi det, kommer til å tolke brevene slik at virkeligheten i bildeboken ikke får plass. Tenk på skildringen av f.eks. Filip i Ap.gj. 8! I en helt annen sammenheng gir Paulus en indirekte hentydning om at ikke bare gjaldt apostler. «Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?» spør han galaterne. (3,5).

Dermed våger vi oss inn i avslutningen av Markusevangeliet. Den handler om misjon eller evangelisering. Jeg vil lese Markus 16,15-18 ledd for ledd og stille et enkelt spørsmål for hvert ledd.

Vers 15: «Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» Gjelder det i dag?
Vers 16a: «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst.» Gjelder det i dag?
Vers 16b: «Men den som ikke tror, skal bli fordømt.» Gjelder det i dag?
Vers 17-18: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med andre tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal de ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.» Gjelder det i dag?

Er det ikke ulogisk å svare ja på de tre første spørsmål og nei eller «tja» på det siste?

Siste verset i Markusevangeliet er som en summering av urkirkens misjonsvirksom¬het. «Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med.» (16,20). Var det underlig at ingen kunne være «revnende likegyldig» i møte med en slik menighet?

«Men ingen blir frelst ved tegn og under.» Nei vel, det er ved ordet om korset et menneske blir frelst. Senere i sommer skal jeg tale om «Evangelisering i Ånd og kraft» for Landsmisjonens arbeidere. Da vil jeg vise at det er ved Ordet mennesker blir omvendt og frelst. Men jeg vil også vise hvordan under, tegn, kraftige gjerninger, Åndens åpenbarelser, skaper undring og åpenhet for Ordet.

De første kristne hadde bruk for Herrens stadfestelse av budskapet. Når situasjonen spisset seg til med intensivert motstand, ropte de frimodig til Herren: «Og nå, Herre! Hold øye med deres trusler, og gi dine tjenere å tale ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.» (Ap.gj. 4,29-30). Og Herren svarte bokstavelig på deres bønn. Resultat? «Stadig flere som trodde på Herren, ble lagt til menigheten, en mengde både av kvinner og menn.» (5,14).

Nå har vi sett at Jesus ikke bare er med i misjon. Han er også midt iblant oss ved sin Ånd når vi er samlet i hans navn. Apostelen Paulus har et langt avsnitt i 1. Korinterbrev som handler om hvordan vi skal stelle oss når vi er sammen – og ikke så lite om hva vi kan forvente av møtene våre. Avsnittet strekker seg fra 11,2 til 14,40. Vi skal bare berøre deler av det, spesielt 12,7-11.

Altså: Hva er det som skjer når vi kommer sammen i Jesu navn? Blant annet dette, sier Paulus: «Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig.» (12,7). Så kommer en liste over ni slike åpenbarelser. De skal jeg komme tilbake til. Men hva er en «åpenbarelse»?

Studiebibelen sier at ordet betyr «åpenbaring, manifestasjon, tilsynekomst». Det kommer av et verb som betyr «synliggjøre, klargjøre, manifestere, gjøre kjent». (Bind V, s. 902). Det største nytestamentlige leksikon vi har, forklarer at åpenbarelser «er åpenbaringen inngitt av Ånden og bestående av karismene som er oppregnet i versene 8ff. Åpenbaringen er derfor ikke teoretisk instruksjon; den innebærer med nødvendighet handlinger i hvilke Ånden åpenbarer seg.» (TDNT, Volume IX, s. 6).

Var dette vanskelig? Det jeg prøver å si er at selve ordet indikerer to ting. For det første antydes at det gjelder noe synlig eller sansbart, noe konkret. For det andre har det noe av øyeblikkskarakter over seg. Mange engelske oversettelser følger den latinske oversettelsen og taler om manifestasjoner (manifestatio). «Ånden gir seg til kjenne,» sier 78-oversettelsen. Barclay taler om «den synlige effekt av Ånden».

La meg prøve å parafrasere verset. «Men til hver enkelt» – snart den ene, snart den andre, ingen er unntatt, hver enkelt er med – «gis Åndens manifestasjon» – dette er en egen gruppe gaver, gaver som på en eksklusiv måte er Åndens; det er måter Ånden bruker for å manifestere seg, tre sansbart frem i forsamlingen på – «til gagn» – et ord som er beslektet med vårt ord symfoni.

Der er en lang serie åndelige gaver nevnt i Det nye testamentet. Men det er bare disse som kalles «åpenbarelser» og dertil «Åndens åpenbarelser». Andre gaver ser ut til å være en permanent utrustning gitt den enkelte. Åpenbarelsene synes ikke ha samme karakter. De er hele tiden Åndens. Han har all visdom, all kunnskap, all tro, all helbredelse, all kraft, all profetisk innsikt, all åndelig forstand, alle tunger og enhver tydning.

Men han ønsker åpenbare seg, manifestere seg, når vi kommer sammen. Han vil ta av sin uendelige visdom og gi oss innsikt i den lille delen av den som er til nytte akkurat i den aktuelle situasjon vi er i. Han vil ta av sin ubegrensede kunnskap om hva Gud vil gjøre, og vise oss hva Gud vil gjøre nettopp nå i vår situasjon. Og vi kunne fortsette slik gjennom hele listen.

Det er Åndens eiendom, dette. Men det er den samme Ånd som bor i hver eneste kristen. Det betyr at hver eneste kristen kan bli kanal for hver eneste av åpenbarelsene. For å sitere hva en gruppe MF-teologer skrev for tolv år siden:

Ånden manifesterer seg stadig på nytt. Med andre ord, at det ikke er gaver som blir gitt til den enkelte engang for alle, men at de stadig gis. Når Ånden ser det gagnlig, manifesterer han seg i den han vil. Det markerer sterkt at det ikke er vi som disponerer over gavene, men Ånden som disponerer oss. Ingen kan ta seg til å helbrede, heller ikke den som ved Ånden har gjort det tidligere, det er Ånden selv som må manifestere seg for at det skal skje. At det i praksis ofte er de samme personene Ånden manifesterer seg i står ikke i motsetning til dette. (Hesselberg o.a 1976, s. 177-178).

Kanskje jeg kan utvide litt på dette å si manifestasjonene er Åndens gaver, men egentlig ikke til den som får åpenbarelsen. Det er gaver til andre enkeltmennesker eller til menigheten. Det er lett å se det ved helbredelser. Helbredelsen er Åndens gave til den syke. Den helbredelsen manifesterer seg gjennom, er bare kanalen, redskapet Ånden bruker.

Erfaringen synes også å vise at alle kristne kan være redskap for alle åpenbarelsene, snart den ene, snart den andre. Men likevel tegner det seg ofte et mønster der samme person oftere brukes til samme form for åpenbarelse. Da kan det, som f.eks. Vineyard-bevegelsen gjør det, bli aktuelt å tale om en tjeneste (helbredelsestjeneste, profetisk tjeneste osv.).

Jeg får lite tid til å gå inn på de enkelte åpenbarelsene. Men jeg vil nevne dem, gi forsøk på definisjoner og knytte korte kommentarer til de fleste. Vi har ikke definisjoner i Bibelen, men vi kan finne eksempler som passer inn i alle definisjonene.

Visdoms tale eller bedre visdomsord: «Den plutselige og mirakuløse åpenbaring av visdom til å møte en spesiell situasjon, svare på et spesielt spørsmål eller hvordan vi skal bruke en spesiell kunnskap gitt naturlig eller overnaturlig.» (Dennis Bennet). John Wimber sier at vi skal forvente visdoms ord i enhver situasjon som krever problemløsning, i rådgivning og sjelesorg, ved forbønn for syke eller andre med spesielle behov, i forkynnelsen og når vi må stå til regnskap for vår tro. (Wimber, 1986/87, s. 14).
Jeg har litt erfaring med visdomsord. Det tydeligste eksempel stammer fra den tiden jeg satt i synodestyret.

Kunnskaps tale eller bedre kunnskapsord: «Åpenbaring av kunnskap som avslører hva Gud er i ferd med å gjøre forat vi skal gå inn i hans gjerning.» Etter at Jesus hadde helbredet en syk ved Betesda dam, sa han: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv, men bare det han ser Faderen gjøre. For det han gjør, det gjør Sønnen likeså. For Faderen elsker Sønnen, og viser ham alt det han selv gjør.» (Joh. 5,19-20).
Vi får mer og mer erfaring med kunnskapsord i menigheten vår. De fleste helbredelsene vi har sett siste året, har hatt sammenheng med slike åpenbarelser.

Tro: «Den hemmelighetsfulle bølge av tillit som noen ganger oppstår i et menneske i møte med en spesiell situasjon eller et behov. Den gir personen en overfornuftig visshet og sikkerhet for at Gud er i ferd med å aksjonere gjennom et ord eller en handling. Det er både den uimotståelige kunnskap om Guds inngrep i en viss situasjon og autoriteten til å iverksette det gjennom Den Hellige Ånds kraft.» (Wimber, 1986/87, s. 21).

Helbredelser trenger neppe noen definisjon. Det er interessant at ordet står i flertall. Det kan antyde at likesom der er mange former for sykdom, er der mange former for helbredelsesgaver. Erfaring tyder faktisk på at noen kristne får en tjeneste med å formidle helbredelse til mennesker med en spesiell sykdom, andre til andre syke.
Vi har noe erfaring på dette området. Noen av våre medlemmer kan fortelle at de under forbønn for en syk kjente en spesiell varme i hånden. Syke som er blitt helbredet, kan ofte fortelle hvordan de kjente denne varmen gå fra forbederen til dem selv. Men vi har også eksempler på helbredelser hvor ingen har registrert slike fenomener.

Undergjerninger eller mektige gjerninger: «Hendelser der folk eller ting blir synlig og gagnlig berørt på en ekstraordinær måte av Guds kraft virksom gjennom et menneske.» (Wimber, 1986/¬87, s. 22). Foreløpig har vi ingen erfaring på dette området.

Profetisk tale: «Å si fram et budskap fra Gud inn i menighetens og enkeltmenneskers aktuelle situasjon her og nå – eller i framtiden.» (Jørgensen, 1986, 56). En litt lenger definisjon: «Å tale profetisk i dag betyr å si frem for mennesker et budskap fra Gud på Skriftens grunn, med Kristi fullmakt og under inspirasjon av Den Hellige Ånd. Budskapet kan gjelde folk og forhold i fremtiden. Men som regel angår det bestemte personer (persongrupper) i konkrete situasjoner her og nå. Det aktualiserer og anvender Guds ord på en direkte måte til oppbyggelse, formaning og trøst.» (Skottene/Søvik, 183, s. 63).
Profetisk tale er den gaven menigheten skal strebe mest etter å ha rikelig av i forsamlingen. «Søk med iver å få de åndelige gaver, særlig å tale profetisk.» (1. Kor. 14,1). Får den utfolde seg rikt, har den en veldig virkning. «Dersom alle taler profetisk, og det så kommer inn en vantro eller ukyndig, da blir han avslørt av alle og dømt av alle, og det som er skjult i hans hjerte, blir åpenbart. Så vil han falle på sitt ansikt og tilbe Gud og bekjenne: Gud er sannelig iblant dere!» (14,24-25).
Det har vi ikke opplevd ennå. Men vi kan trygt si at ingen av Åndens åpenbarelser har betydd så mye for den fornyelsen vi opplever i menigheten, som profetiske ord. For noen år siden var det ukjent mark for meg. Nå betyr det uendelig mye for alt vi gjør og for den tro vi har på Guds ledelse av menigheten. Kanskje de drømmer og syner som er omtalt i den Joelsprofetien Peter siterte på pinsedag, kan gå inn som undergrupper av profeti.

Prøving av ånder: «Overnaturlig evne til å bedømme med åndelig innsikt hvorvidt den ånd som er virksom har en kilde som er menneskelig, demonisk eller guddommelig.» (Wimber, 1986/87, s. 18).
Vi har begrenset erfaring, men det har hittil ikke vært vanskelig å skille ut det som ikke er fra Gud.

Tunger: «Åndsinspirert tale som bevisstheten ikke tar del i. Det er å tale på et språk (enten et kjent språk eller englespråk) som taleren ikke har lært.» (Wimber, 1986/87, s. 29).
Svært mange får den gaven som et bønnespråk. Andre får budskap til menigheten eller andre mennesker gjennom tungetale, men det er betinget av at de selv eller andre har den siste åpenbarelsen på listen.

Tydning av tunger: «Den Gud-gitte inspirasjon til å tale på tilhørernes språk og gi dem en dynamisk likeverdig gjengivelse av det som ble talt i tunger.» (Wimber, 1986/87, s. 29).
Tunger med tydning kan svært ofte få samme funksjon som profetisk tale. Vi har en del erfaring med dette. Den første tiden var det nesten alltid samme person som hadde både tungene og tydningen. Men etterhvert ser vi at andre også kan ha tydning.

«Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.» (1. Kor. 12,11). Det er spennende å gå på møte når Guds Ånd får gi sine åpenbarelser. Hans nærhet blir noe mer enn det troen vet fordi Jesus har lovt å være der ved sin Ånd. Vi merker det. Han handler med mennesker. Han gir sine gaver. «Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller en tydning. La alt skje til oppbyggelse.» (1. Kor. 14,26).

Gud handler med mennesker, sa jeg. Det vi ser mest av, er at han begynner med å gi dem et nytt møte med seg selv. Mennesker blir fornyet, sies det ofte. Det vil jeg tale mer om i morgen.

2. av 3 bibeltimer på Frikirkens sommerstevne Visjon 21.-23. juli 1988

Tags: , , ,

This entry was posted on lørdag, mai 23rd, 2009 at 17:39 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment