23
mai

«Ikledd kraft fra det høye” – 1

   Posted by: reidar   in Prekener/bibeltimer

For et par tiår siden skrev dr. theol. Knut Enger:

Vi mener å kunne fastslå at et stigende antall mennesker lever sitt liv uten forbindelse med kirken, uten behov for kirken, uten interesse for kirken. … De lever uten kirken og dør uten kirken. … Kirken må så gjerne være der, og kanskje endog bli benyttet ved spesielle anledninger for å skape ramme og stemning. Men kirkens liv og budskap interesserer ikke. Det er den kirkefremmede revnende likegyldig.  (1968, s. 67).

Er det sant? Langt på vei må vi medgi at det er det. På søndag formiddag har jeg bare fem minutter å gå når jeg skal på gudstjeneste. Da treffer jeg ofte gode naboer som er travelt opptatt med å gjøre seg klar til tur eller til dagens innsats i hagen. Det er fine mennesker. De vet hvem jeg er. De smiler og hilser. Selvsagt kan ikke jeg vite hva de tenker, men det ser i alle fall ikke ut som om det har streifet dem at de skulle slå følge. Jo, noen få har gjort det.

I den delen av Bergen hvor vi bor, det som er det gamle ‘søndre bydel’, kunne vi fylle alle kirkehus og fremdeles bare ha seks prosent av befolkningen i kirke. Og det er bare på julekvelden kirkene er fylt. Hvor er de nitti-fire-fem-seks-sju prosentene? Er de negative til kirken? Noen få av dem er sikkert det. Men de fleste er det ikke. Saken er bare at kirken ikke angår dem, i alle fall ikke til daglig.

Der er noe skremmende med denne situasjonen. Vi har lært å betrakte den som normal. Men den er høyst unormal. Det var ikke slik i den første kristne tiden. «Kirkens liv og budskap» var slett ikke «revnende likegyldig» for dem som sto utenfor. Gud åpenbarte seg i sin menighet på en slik måte at «alle ble forferdet og var i villrede, og den ene sa til den andre: Hva kan vel dette være? Men andre sa spottende: De er fulle av søt vin!» (Ap.gj. 2,12-13). Etter at Peter har fullført sin preken, rapporterer Lukas at «da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre?» Og fortsettelsen kjenner dere: «Den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler.» «Og det kom frykt over hver sjel,» heter det om dem som fremdeles sto utenfor. «Og Herren la hver dag dem som lot seg frelse, til menigheten.» (2,37+41+43+47).

«Vel, det var den aller første tiden.» Ja, det var det. Men det fortsatte. Overalt hvor den kristne menighet og misjon gikk frem, oppstod den dobbelte reaksjonen. Noen spottet. Andre reiste seg til innbitt motstand. «De var harme over at de lærte folket og forkynte oppstandelse fra de døde i Jesus. De la hånd på dem og satte dem i fengsel.» Atter andre reagerte motsatt. «Mange av dem som hadde hørt ordet, kom til troen.» (4,3-4). De to tingene gikk hånd i hånd. Menigheten vokste og fikk snart sine første martyrer. Hva den sa og gjorde, var slett ikke «revnende likegyldig».

Husker dere hva det ble sagt om Paulus og hans team da de virket i Tessalonika? «Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit!» (17,6). «Paulus og Silas har satt hele verden på hodet, og nå forstyrrer de også vår by,» heter det i Nytt Liv-parafrasen. Og motstanderne gikk til rasende angrep på Jason og andre av disiplene. Men det var bare den ene siden av bildet. «Noen av dem» – jødene i synagogen – «ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor mengde av de grekere som dyrket Gud, og ikke få av de fornemste kvinner.» (17,4).

Var det ikke slik med Jesus også, han som den første menighet regnet med som en levende Herre i sin midte? «Alle tollere og syndere holdt seg nær til ham for å høre ham. Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!» (Luk. 15,1-2). Alle som var i nød, strømmet til ham. Samtidig vokste motstanden fra dag til dag. Etter oppvekkelsen av Lasarus spisset det seg til for alvor. «Mange av jødene, som hadde kommet til Maria og hadde sett det han gjorde, trodde da på ham. … Fra den dagen la de (folkets ledere) planer om å drepe ham.» (Joh. 11,45+53). Likegyldighet passer ikke mye som beskrivelse på menneskers holdning til Jesus.

Hvorfor er kirkens liv og budskap «revnende likegyldig» for så mange rundt oss i dag? Det er lett å legge skylden på de likegyldige. Det er de som ikke er interessert. Det er de som ikke forstår hva de går glipp av. For en del år siden skal det ha stått på en husvegg et sted: «Jesus er svaret!» Under det hadde noen skriblet: «Hva er spørsmålet?»

Enger skrev en del om spørsmålet. Han hevdet at

kirkefremmedheten har gitt menneskene et åndelig tomrom. Levestandard og penger kan ikke fylle dette. … Det virker som om mennesker trenger idealer. Hvis ikke vil tomrommet kreve at noe alltid må skje, man må oppleve noe. Den kirkefremmede vil i særlig grad være utsatt for dette. Siden kirken ikke interesserer ham, vil han vende seg andre steder. Ett eller annet må han finne. Inntil det skjer, er han rotløs.  (1968, s. 71).

Noen ganger kunne vi ønske å rope ut: «Jesus er svaret!» Men ofte har kirken tilsynelatende mistet troen på at det nytter. Så hvisker den stedet, ikke fordi den brenner av overbevisning og Jesus-begeistring, men fordi den er programforpliktet. Eller den finner på nye tiltak som skal gjøre den aktuell for den kirkefremmede. Så fylles flere og flere tomrom av alle slags idéer som kan samles under New Age-etiketten. Atten prosent av våre landsmenn tror på sjelevandring. Titusener har funnet meningen i Transcendental Meditasjon. Hundretusener leser horoskoper med større eller mindre tro.

Det kan være at de som analyserer vår tid og finner årsaker til likegyldigheten hos de likegyldige, har rett – et stykke på vei. Men for oss er det viktigere å rette søkelyset den andre veien, mot menigheten. Det kan vi gjøre på to måter, enten ved å konsentrere oss om de svakheter vi ser, eller ved å peke på det bibelske bildet av menigheten. Svakheter har jeg alt sagt nok om. Så nå vil jeg gjerne ha dere med på et streiftog i deler av det bibelske materialet om menighet og misjon.

Utgangspunktet nå er ikke originalt. Spørsmålet er stilt mange ganger, men jeg gjør det igjen: Hva var hemmeligheten med den menigheten som erobret sin tids verden i løpet av så kort tid? Kirkehistorikerne gir sine svar. Jeg har selv nevnt en del svar gjennom årene. På synodemøtet for et år siden avsluttet jeg bibeltimene med å utdype det jeg kalte et bilde av en normalmenighet i Ap.gj. 2,41-47. (Bjerkholt/Paulsen, 1986, s.45ff). Da nevnte jeg «fire ‘trofast’er»: «De holdt urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene.» Og jeg nevnte fire følger av det: Under og tegn, glede, lovsang og kirkevekst.

Noen år tidligere skrev jeg en hel bok om hvor viktig den innbyrdes kjærligheten, samfunnet, fellesskapet, er, ikke bare for dem som alt tilhører menigheten, men for menighetens troverdighet i evangelisering og vitnesbyrd. (Paulsen, 1981). Og for et par år siden skrev jeg om menigheten som jordens salt og verdens lys – og at den bare kan øve innflytelse på verden ved å være annerledes enn verden. (Paulsen, 1986).

Alt dette er en del av menighetens hemmelighet. Det er med å vekke opposisjon, og det er med på trekke mennesker til Jesus og til evangeliet. Men bak det ligger en større realitet. For å sitere meg selv igjen: «De første kristnes hemmelighet er den Hellige Ånd. Tvers gjennom Apostelgjerningene ser vi det.» (Paulsen, 1970, s. 12).

Ja, la oss se mer på det. La oss begynne før pinse, i de førti dagene mellom Jesu oppstandelse og himmelfart. «Da han var sammen med dem, bød han dem at de ikke skulle forlate Jerusalem, men vente på det som Faderen hadde lovt, det som, sa han, dere har hørt om av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.» (Ap.gj. 1,4-5).

De hadde møtt den levende og oppstandne Frelser; de hadde fått vitne- og misjonsoppdraget; de hadde hørt evangeliet om syndenes forlatelse. Men de var ikke klar til å begynne. De manglet noe. «Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen inntil dere blir ikledd kraft fra det høye.» (Luk. 24,49). «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Ap.gj. 1,8).

Vi kan diskutere hva det er å bli døpt med Den Hellige Ånd. Men det kan ikke bestrides at det som skjedde med disippelflokken på pinsedag i Jerusalem, var en oppfyllelse av «det som Faderen hadde lovt», «det som … dere har hørt om av» Jesus. På den dagen skjedde i det minste den første åpenbaring av hva det ville si å «bli døpt med Den Hellige Ånd» eller å bli «ikledd kraft fra det høye» eller å «få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere». «Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd,» rapporterer Lukas. (2,4). Snøballen begynte å rulle. Folk strømmet til. Tre tusen ble frelst samme dag. De fire «trofast»ene ble virksomme og de fire følgene synlige. Og menigheten ble et stadig voksende rusk i øye på autoritetene.

Hva var det egentlig som skjedde på pinsedag den gangen i Jerusalem? Der skjedde mye underlig, og noe av det skal jeg komme tilbake til. Men da folk ble forferdet og var i villrede og spurte: «Hva kan vel dette være?», ga det Peter anledning til å komme med sitt svar. I løpet av talen sin ga han to ganger direkte svar på hva det var. Begge svarene er viktige.

Først avviste han drukkenskapsteorien. Han fortsatte: «Men dette» – det som dere nå opplever, det dere ser og hører, det som skjer her – «er det som er sagt ved profeten Joel: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød.» (2,16-17).

Hva er det egentlig apostelen sier? Guds løfter for de siste dager går i oppfyllelse på pinsedag i Jerusalem. «Det skal skje i de siste dager, sier Gud», «dette er det». Endetiden er begynt. De siste dager er startet. De fikk sin begynnelse på pinsedag. Men de varer fremdeles. De skal vare like til det Peter senere med Joelsprofetien kalte «Herrens dag», «den store og herlige». (2,20).

Var pinsedag i Jerusalem en engangsbegivenhet? Ja, men bare fordi den representerte innledningen til en ny tidsalder. Jesu fødsel, julens begivenheter, er virkelig engangshendelser. Jesu lidelse og død, hans seierrike oppstandelse fra de døde, påskens begivenheter, er engangshendelser. Jesu himmelfart og tronbestigelse er det også. Der hviler et evig «en gang for alle» over «unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, for ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, for opp til himmelen». Men ikke slik med pinsedag. Jul var det én gang – og vi har valgt å feire det en gang i året. Påske var det én gang – og vi feirer det hvert år. Pinse er hele tiden inntil Jesus kommer igjen.

Hva er kjennetegnet på den nye tiden, på Guds egen New Age? «Da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød,» lovte Gud gjennom profeten Joel. Der er ikke noe i Skriften som indikerer at det hørte én bestemt dag til eller at det skulle være begrenset til den første kristengenerasjon. Det er heller ikke slik at vi skulle vente på en Åndsutgytelse. De siste dager er alt kommet, og de er merket av Åndens utgytelse. Den Ånd som ble utgytt på pinsedag i Jerusalem, skulle hvile over den. Den kristne menighets kall og privilegium er få leve og tjene i pinsens virkelighet.

Peter forkynte Jesus på pinsedag. Med avgjorte ord proklamerte han Jesu død og oppstandelse. Så kom han med sitt andre svar på spørsmålet om hva pinse er. «Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det. Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.» (2,32-33). Hele sammenhengen indikerer det Jesus hadde talt om i avskjedstalen til disiplene. Åndens gave, Åndens nye tid, Åndsutgytelsen, dåpen med Den Hellige Ånd, kraften ved Ånden, er frukten av Jesu død og oppstandelse. Ånden formidler fylden av den frelse Jesus vant for oss. Pinse er frukten av jul og påske.

Hva skjer når Den Hellige Ånd blir utgytt eller utøst? «Og da pinsefestens dag var kommet, var de alle samlet på samme sted. Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.» (2,1-3).

Her er nevnt fire fenomener. For det første hører vi om lyden fra himmelen som når et veldig stormvær farer frem. Det var ikke et stormvær, men det hørtes slik ut. Der ikke tvil om at de som var til stede, hørte det. For selv de som ikke var der, gjorde det. «Da denne lyden hørtes, samlet det seg en stor folke¬mengde.» (2,6). Det var hørbart over hele byen.

For det andre hører vi om tunger likesom av ild. Det var ikke ild. Men de viste seg. De kunne altså sees. De så tungene som delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.

For det tredje hører vi at de ble alle fylt med Den Hellige Ånd. Det kunne vel ikke høres eller sees. Men på en eller annen måte må de ha registrert det. Har de følt det, kjent det på en eller annen måte?

For det fjerde fortelles det at de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden ga dem å tale. Det kunne høres. Både de selv og alle som kom strømmende til, kunne høre det. «De ble forvirret fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget språk. De var helt ute av seg av undring og sa: Er ikke alle disse som taler, galileere?» (2,6-7).

Så kommer Peters preken. Den kunne høres. «Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet.» (2,37). Stikket kunne vel ikke sees, men det kunne sanses.

La oss så gå tilbake til Peters andre forklaring. «Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.» (2,33).

Den Hellige Ånd kan ikke sees eller høres eller sanses. Gjenfødelsen av de tre tusen og siden av nye mennesker hver dag kunne ikke sanses. At et menneskes indre blir fylt av Ånden, kan vel ikke direkte observeres. Men der Guds Ånd øses ut eller gytes ut, der skjer det noe sansbart. Vi må ikke gjøre Ånden til noe så skjult og mystisk at vi aldri kan vite om han er her eller ikke. Jesus sammenlignet Ånden med vinden. «Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser.» (Joh. 3,8). Du ser ikke vinden, men du hører den og ser hvordan den rusker i trekronene. Du kjenner den mot ansiktet.

De fire første fenomenene fra pinsedag blir vel aldri repetert likt i Apostlenes gjerninger. Men der skjedde andre fysiske fenomener. Det hendte minst én gang at «da de hadde bedt, skalv stedet hvor de var samlet». (4,31). I Filippi «kom det med ett et sterkt jordskjelv, så fengslets grunnvoller ristet». (16,26).

Men der er andre sansbare fenomener som går igjen. Allerede profeten Joel nevnte noen av dem. «Deres sønner og deres døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se syner, og de gamle blant dere skal ha drømmer. Selv over mine treller og trellkvinner vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal tale profetiske ord.» (2,17-18).

Der er mange eksempler i Apostlenes gjerninger på at Åndens virkninger er observerbare. Ikke alltid blir det sagt hvordan det kan sanses. Et interessant eksempel har vi fra vekkelsen i Samaria. Apostlene kom for å be for de nyomvendte. «Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd,» står det. Hvordan kunne de vite det? Jeg vet ikke, men selv trollmannen Simon som ikke hadde det rett med Gud, kunne se det. «Men da Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han til dem med penger» osv. (8,17-18). I hedningen Kornelius’ hus skjedde noe fullstendig overraskende for Peter og hans kristne følgesvenner. «Mens Peter ennå talte disse ord, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte ordet. Og alle de troende som tilhørte de omskårne, og som var kommet med Peter, ble forferdet over at Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt også over hedningene.» Hvordan kunne de vite det? «For de hørte dem tale med tunger og lovprise Gud.» (10,44-46).

Vi har ikke tid til å blade gjennom hele Apostlenes gjerninger. Gjorde vi det, ville kunne lage en liste som så ut som en kombinasjon av Joelsprofetien, Markusavslutningen, der Jesus taler om tegnene som skal følge dem som tror, og 1. Korinterbrev 12,7-11, der Paulus taler om Åndens åpenbarelser, og enda litt til. Jeg vet f.eks. ikke riktig hvor jeg skal plassere Filips opplevelse på Gasaveien. «Men da han steg opp av vannet, rykket Herrens Ånd Filip bort, og hoffmannen så ham ikke lenger, for han drog sin vei med glede. Men Filip ble funnet i Asdod.» (8,39-40).

Den Hellige Ånds tid er kommet. Den begynte for snart to tusen år siden. Skal den kristne menighet bli noe mer enn en revnende likegyldig størrelse, må menighetens Herre få komme til med sin Ånd for å åpenbare seg selv. I morgen vil jeg tale om tegnene som skal følge dem som tror, og om Åndens åpenbarelser slik Paulus omtaler dem.

1. av 3 bibeltimer på Frikirkens sommerstevne Visjon 21.-23. juli 1988

Tags: , , ,

This entry was posted on lørdag, mai 23rd, 2009 at 17:17 and is filed under Prekener/bibeltimer. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment