Den tyske evangelisten Reinhard Bonnke skrev for noen år siden to bøker med titler som mer eller mindre har blitt adoptert som slagord av evangeliske kristne i mange land. Den første av bøkene heter ”Plyndre helvete”; den andre ”Befolke himmelen”.

Jeg lar den første tittelen ligge, men har noen betraktninger omkring å ha ”befolke himmelen” som motto eller mål for evangelisering og misjon. Er ikke det helt i pakt med det mange kristne stadig er opptatt av – å komme til himmelen selv og få sine medmennesker med seg dit?

Jeg prøvde et søk på databibelen for å finne skriftsteder som inneholder ordene ”himmelen” og ”komme”. Ingen av stedene som har begge ordene, handler om å komme til himmelen! Snarere tvert imot! Prøv selv!

Kanskje det er verd å undersøke nærmere hva det er Gud er interessert i? Tenk om hans prioritet for mennesker ikke er at de skal komme til himmelen og befolke den. Når Jesus skulle tale om Guds opprinnelige vilje, hendte det at han talte om hvordan det var ”fra begynnelsen”, fra skapelsen. Det er verd å gjøre det med flere emner, også det vi drøfter her. ”Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden, legg den under dere og råd over havets fisker og himmelens fugler og over alt levende som rører seg på jorden” (1 Mos 1,27-28).

Fyll jorden

Gud skapte mennesket i sitt bilde og ga dem en enestående posisjon. Under hans autoritet skulle de selv ha autoritet – legge under seg jorden og råde over alt som ”rører seg på jorden”. Guds gode skaperverk er ment å være en begynnelse. Der er en fortsettelse. Derfor velsigner Gud dem og befaler dem å være fruktbare og bli mange – for det er bare slik de kan fylle jorden og der utøve den gudgitte autoritet. ”Fyll jorden,” er et avgjørende ord. Kallet er å befolke jorden, ikke himmelen! Gud vil ha jorden fylt med mennesker som bærer hans bilde og med glede legger jorden under seg og råder på hans vegne.

Fred på jorden

Adam ga bort sin autoritet og hele skaperverket lider på grunn av det. Men Gud ga ikke opp sitt mål og sin vilje. Han sendte en ny Adam, sin enbårne Sønn, for å sone den første Adams fall og reise opp en ny menneskehet. Den profetiske proklamasjon ved Jesu fødsel handlet om den nye menneskehet og om jorden! ”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag” (Luk 2,14).

Arve jorden

Det som skjer i Jesu gjerning, er ganske enkelt det Bill Johnson har fanget i sin boktittel: ”Når himmelen invaderer jorden.” ”Fra den tid begynte Jesus å forkynne og si: Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!” (Matt 4,17). De som omvender seg og tar imot det, får del i det. Jesus sier at ”himlenes rike er deres” (Matt 5,3) her og nå, og det betyr igjen at ”de skal arve jorden” (Matt 5,5). Arven deres, fremtiden, er ikke himmelen; den er jorden.

Så og på jorden

Den bønnen Jesus lærte sine disipler, har samme perspektivet. ”Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike. Skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden” (Matt 6,9-10). For inntil det endelige oppgjøret kommer, er der kamp på og om jorden. ”Tror dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, men strid!” (Luk 12,51). Freden på jorden englene proklamerte julenatten, skal en gang virkeliggjøres hel og udelt, men inntil det skjer, er vi midt i kampen.

Og på jord

I denne kampen kalles mennesker inn. Jesu død og oppstandelse er grunnlaget for en gjenreisning av det som gikk tapt i syndefallet. Misjonsbefalingen er kampropet, og den er ikke en befaling om å befolke himmelen. ”Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” (Matt 28,18-20).

Guds interesse er mer enn frelste sjeler. Han vil ha folkeslag disippelgjort. Da er det sikkert nok at han også vil ha mennesker disippelgjort. Disipler er mennesker som er døde for synden og levende for Gud gjennom dåpen og klar til å holde alt det kongen har befalt dem. De stiller seg inn under hans autoritet og utøver selv delegert autoritet for å føre folkeslagene inn under hans kongedømme. Derfor vil de være fruktbare og bli mange, fylle jorden, legge den under seg og råde som representanter for kongenes konge. De har selv blitt kongelige. Ved sin død og sitt blod gjorde Jesus ”dem til et kongerike og til prester for vår Gud. Og de skal herske som konger på jorden” (Åp 5,10).

Disippelgjøringen skjer her og nå – ”inntil verdens ende” (tid), ”like til jordens ende” (geografi) (Apg 1,8). Disipler gjør disipler av folkeslagene. De forkynner evangeliet om Guds rike med ord, holdning og handling og søker å gjennomsyre verden med Gudsrikets verdier.

En ny jord

Men det store målet er den nyskapte jorden! ”Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var veket bort, og havet er ikke mer” (Åp 21,1). Da kommer himmelen til jorden og bønnen ”som i himmelen, så og på jorden” får sin fulle oppfyllelse. Det er på den nyskapte jorden den frelste menighet skal utfolde seg i evigheters evighet. Ikke i passivitet, men ”som konger på jorden”.

Det begynner her og nå. Der er sammenheng. Det vil jeg skrive mer om senere. Men kanskje er både skapelsesberetningens oppdrag og misjonsbefalingens oppdrag videre og større enn vi ofte har gjort dem, og kanskje er de mer sammenfallende enn vi har gjort dem?

Tags: evangelisering, himmelen, jorden