Basileia.no » Blog Archive » ”… når eg med Jesus åleine er …” – 1

Pietisme og pietister er nesten fremmedord for mange unge kristne i dag. Andre mener seg å vite mer og kan bruke ordene med litt forakt i stemmen. For ordene forbindes med loviskhet. Og ingen kan nekte for at loviskhet noen ganger har preget pietistiske miljøer. Men i utgangspunktet står retningen for sannheter og en praksis som er viktig for alle levende kristne. Den understreket hvor avgjørende det enkelte menneskes forhold til Gud er. For å skille mellom det å ha et allment positivt forhold til kristentroen og kanskje dertil være en ”kirkekristen”, ble det vanlig å snakke om å være personlig kristen.

Det betyr noe mer enn å bekjenne Jesus som frelser. Der er en underlig likhet mellom den pietistiske fromheten og mye av det som den moderne profetiske bevegelsen har ropt til oss noen år – ”søk Herren, søk hans åsyn, ikke hans hender” – og Toronto-bevegelsens understrekning av samfunn med Faderen og å oppleve hans kjærlighet.

Hans Nielsen Hauge (f. 1771, d. 1824), vårt lands fremste vekkelsesredskap, fikk sitt åndelige gjennombrudd og sin åndsdåp på åkeren i Tune mens han sang ”Jesus, din søde forening at smage længes og trænges mit hjerte og sind”. (Bortsett fra språkdrakten kunne det være en bønn for moderne soakere). For omtrent hundre år siden skapte den blinde predikanten og sangeren Matias Orheim en gjennomført understrekning av hvor viktig og velsignet det intime (et ord som tidligere kristne neppe kunne bruke om noe som har med Gud å gjøre) fellesskapet med Jesus er. Han sang: ”Ved Jesu føter ei stille stund, når orda kjem frå hans eigen munn, når eg med Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her.”

Fra personlig kristen til individuell

Den sterke og riktige understrekningen av den enkeltes forhold til Gud, kunne og kan tippe over i en kristen individualisme. Orheims sang er sterk i understrekningen av å bruke tid alene sammen med Jesus. Dikteren har et videre repertoar i andre sanger. Men i sangen jeg har sitert fra, kan en nesten få en mistanke om at selv etter døden er det store å være alene med Jesus: ”Og snart så kjem ho, den stunda kjær då eg skal sjå honom slik han er. Då eg med Jesus i himlen er og talar med han som aldri her.”

Men dette er ikke bare pietismens fare. Veien fra personlig tro til individuell kristendom er kort, ikke minst i den vestlige verden som er preget av en individualisme som er ukjent i store deler av resten av verden – og ukjent i Bibelen! Like fra den kristne menighets fødsel heter det at ”Herren la hver dag dem som ble frelst, til menigheten” (Apg 2,47). ”Samfunnet” var så viktig at det ble nevnt sammen med apostlenes lære, nattverden og bønnen som noe av det de første kristne holdt urokkelig fast ved. Kollektivet, menigheten, var ikke en detalj i deres liv. Det var med å definere deres identitet.

En av de gamle sangene som har fått en renessanse i dagens fornyelses- og lovsangskultur, er Fanny Crosbys ”Salige visshet: Jesus er min!” Hele sangen er en jublende ”Jesus og jeg”-sang. Det meste av den kan en bibelsk kristen synge av fullt hjerte. Samtidig blir den et vitnesbyrd om hvordan det personlige tipper over i det individuelle så åpent at det kommer i strid med det bibelske budskap. Vi synger: ”Han er min glede, han er min sang, ham vil jeg prise livsdagen lang. Ham skal jeg evig love hos Gud.” Ypperlig! Men så kommer det: ”Han er min brudgom, jeg er hans brud.” Men han er slett ikke din eller min brudgom; han er vår brudgom! Du eller jeg er ikke hans brud; det er vi! (Denne siste linjen i koret om brudgom og brud finnes ikke Fanny Crosbys tekst – hun frikjennes herved!)

Dette hadde selvsagt ikke vært noe å bry seg med hvis det ikke hadde vært fordi det er en illustrasjon på en fare for moderne, vestlig kristendom.

Fra offentlig til privat

Hvis min tro bare har med mitt personlige forhold til Gud å gjøre, blir det lett å ta det neste skrittet og privatisere gudslivet. Den offentlige gudstjenesten blir mindre verd. Det som skjer i det private, blir det ene viktige. Hvis jeg fremdeles går til menighetens felles gudstjeneste, blir kriteriet hva jeg kan få ut av den. Hebreerbrevets forfatter må ha kjent problemstillingen allerede den gangen. Han skrev: ”La oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane” (Hebr 10,25).

Tags: , ,

This entry was posted on lørdag, mai 23rd, 2009 at 11:38 and is filed under Meninger om mangt. You can follow any responses to this entry through the RSS 2.0 feed. You can leave a response, or trackback from your own site.

Leave a reply

Name (*)
Mail (will not be published) (*)
URI
Comment